Separasjonsindividuasjon
Margaret Mahler (1897-1986) representerer en gruppe ego-psykologer hvis interesse fokuserer på utvikling av psykiske strukturer, som skissert I Sigmund Freuds (1990) strukturteori, id, ego og superego. Mahlers interesse for det utviklende egoet var sentrert rundt dets utvikling innenfor rammen av objektrelasjoner. Objektrelasjoner refererer til hvordan erfaring med en annen kommer til å bli representert i sinnet. Mahler flyttet fokuset bort Fra Den Freudianske vektleggingen av tilfredsstillelse av instinkter eller biologiske behov som grunnlag for mentalt liv, til en vekt på hvordan mellommenneskelige forhold blir internalisert i egoet eller selvet.
Som tidligere barnelege og barneanalytiker søkte Mahler gjennom studiet av normal utvikling å forstå hvordan indre representasjoner av selvet og andre utvikler seg i sammenheng med mellommenneskelige samspill mellom omsorgspersonen og barnet, noe som resulterte i en integrert følelse av selvtillit. Separasjon-individuasjon er navnet hun ga til prosessen der interne kart over selvet og andre dannes. Disse erfaringskartene, eller interne representasjoner, bygges opp gjennom samspill med omsorgspersoner i perioden som spenner over fødsel til tre år, og består av både positive og negative aspekter av erfaring i forholdet. Ifølge Mahler er det evnen til å integrere frustrerende og behagelige aspekter av erfaring med en annen person som fører til en stabil følelse av selvtillit som kan tolerere svingende følelsesmessige tilstander i selvet og med andre. Manglende evne til å integrere disse aspektene av erfaring kan føre til psykopatologi(Mahler, Pine, And Bergman 1975).
Mahler og hennes forskerteam studerte omsorgspersoner og deres barn, i en naturalistisk setting, fra fødsel til tre år, og noterte aldersspesifikke, regelmessig forekommende atferd som markerte endringer i barnets oppførsel i forhold til omsorgspersonen og til omverdenen. Mahler deler de tidlige forløperne til separasjons-individuasjonsprosessen i to faser, den autistiske tilstanden og den symbiotiske tilstanden. Separasjons-individuasjonsprosessen er delt inn i fire delfaser: differensiering, praktisering, tilnærming og på veien til objektkonstans. Separasjon refererer til barnets fremkomst fra en symbiotisk tilstand med omsorgspersonen, mens individuering består av individuelle prestasjoner og egenskaper som definerer identitet.