Den Internasjonale Domstolen

Den 9.januar 2003 førte Mexico en sak mot Usa i en tvist om påståtte brudd På Artikkel 5 og 36 I Wien-Konvensjonen om Konsulære Relasjoner av 24. April 1963 med hensyn til 54 Meksikanske statsborgere som hadde blitt dømt til døden i visse stater I Usa. Samtidig med Sin Søknad, Mexico også sendt inn en anmodning om angivelse av midlertidige tiltak, blant Annet Slik At Usa ville ta alle nødvendige tiltak for å sikre at Ingen Meksikansk statsborger ble henrettet og ingen tiltak ble tatt som kan skade Rettighetene Til Mexico eller dets borgere med hensyn til noen avgjørelse Domstolen kan gjengi på sakens sak. Etter å ha hørt Partene i offentlige høringer om de foreløpige tiltakene som ble avholdt 21. januar 2003, gjorde Domstolen Den 5. februar 2003 En Ordre, der den bestemte at :

«Amerikas Forente Stater skal treffe alle nødvendige tiltak for å sikre At Cesar Roberto Fierro Reyna, Roberto Moreno Ramos og Osvaldo Torres Aguilera re ikke blir henrettet i påvente av endelig dom i disse rettsforhandlingene»,

At «Amerikas Forente Stater skal underrette Domstolen om alle tiltak som er truffet i gjennomføringen av Forordningen», og At Domstolen ville forbli opptatt av de saker som var gjenstand for Denne Forordningen inntil Domstolen hadde avgitt sin endelige dom. Samme dag utstedte Den en Annen Ordre som fastsatte 6. juni 2003 som fristen For Innlevering Av Minnesmerket Av Mexico og 6. oktober 2003 som fristen for innlevering av Motminnesmerket Av Usa. Domstolens President utvidet disse datoene til henholdsvis 20. juni 2003 og 3. November 2003. Disse påmeldingene ble innlevert innen tidsfristen som dermed ble utvidet.

Etter å ha holdt offentlige høringer i desember 2004, avga Domstolen Sin Dom den 31. Mars 2004. Mexico hadde endret sine krav i den skriftlige fasen av saken og igjen ved den muntlige saken, slik At Retten til slutt dømte saken av 52 (i stedet for 54) Meksikanske statsborgere.

Retten vurderte først fire innvendinger Fra Usa til sin jurisdiksjon og fem innvendinger mot tillatelse. Mexico hadde hevdet at alle disse innvendingene var avvises fordi de hadde blitt sendt utenfor fristen fastsatt Av Reglene I Retten, men Retten godtok ikke dette. Retten avviste Deretter usa innvendinger, mens reservere visse av dem for vurdering på fortjeneste scenen.

Domstolens Avgjørelse om sakens sak begynte Med å vurdere om de 52 berørte personene utelukkende var Av Meksikansk nasjonalitet. Domstolen fant At Usa ikke hadde vist at visse av Dem også var amerikanske statsborgere, og mente At Usa var forpliktet til å gi konsulære opplysninger i henhold Til Artikkel 36, paragraf 1 (b) I Wien-Konvensjonen med hensyn til Alle 52 Meksikanske statsborgere. Når Det gjelder meningen med uttrykket «uten opphold» i Artikkel 36 nr.1 bokstav b), anførte Domstolen videre at det foreligger en plikt til å gi konsulære opplysninger så snart det er kjent at den pågrepne er utlending, eller at Det er grunn til å tro at han sannsynligvis er utlending. Retten fant at I alle tilfeller unntatt En, hadde Usa overtrådt sin forpliktelse til å gi den nødvendige konsulære informasjonen. Tatt i betraktning den innbyrdes karakter av de tre underpunktene (a), (b) og (c) i paragraf 1 I Artikkel 36 I Wien-Konvensjonen, Domstolen deretter gikk på å finne At Usa hadde, i 49 tilfeller, også brutt plikten til å aktivere Meksikanske konsulære tjenestemenn til å kommunisere med, har tilgang til og besøke sine statsborgere og, i 34 tilfeller, å arrangere sin juridiske representasjon.

I forhold Til Mexicos argumenter om paragraf 2 I Artikkel 36 og retten til sine borgere til effektiv gjennomgang og revurdering av overbevisning og setninger svekket av et brudd På Artikkel 36 (1), Fant Retten At, i lys av sin unnlatelse av å revidere prosessuelle standardregelen siden Domstolens avgjørelse i LaGrand saken, Usa hadde i tre tilfeller brutt paragraf 2 I Artikkel 36, selv om muligheten for rettslig re-undersøkelse var fortsatt åpen i 49 andre saker.

Med hensyn til de juridiske konsekvensene av de påviste bruddene På Artikkel 36 og Til Mexicos forespørsler om restitutio i integrum, gjennom delvis eller total annullering av overbevisninger og setninger, påpekte Domstolen at det folkeretten krevde var oppreisning i en tilstrekkelig form, som i Dette tilfellet betydde gjennomgang og ny vurdering Av de Meksikanske statsborgernes overbevisninger og setninger av amerikanske domstoler. Retten mente at valget av midler for gjennomgang og revurdering bør overlates Til Usa, men at Det skulle gjennomføres ved å ta hensyn til brudd på rettigheter i Henhold Til Wien-Konvensjonen. Etter minner om at prosessen med gjennomgang og ny vurdering bør skje i sammenheng med rettssaker, domstolen uttalte at den utøvende benådning prosessen var ikke tilstrekkelig i seg selv til å tjene dette formålet, selv om passende benådning prosedyrer kan supplere rettslig overprøving og ny vurdering. I motsetning Til Mexicos krav fant Retten ikke noe bevis på et regelmessig og vedvarende mønster av brudd På Artikkel 36 av Usa. Domstolen anerkjente Videre usas innsats for å oppmuntre til overholdelse Av Wien-Konvensjonen, og mente at denne forpliktelsen ga en tilstrekkelig garanti og forsikring om ikke-repetisjon som forespurt Av Mexico.

Retten bemerket videre at, mens den foreliggende sak gjaldt Bare Meksikanske statsborgere, som ikke bør tas for å antyde at dens konklusjoner ikke gjelder for andre utenlandske statsborgere finne seg i lignende situasjoner i Usa. Endelig minnet Domstolen om At Usa hadde overtrådt paragrafene 1 Og 2 I artikkel 36 i tilfelle av de Tre Meksikanske statsborgere som var berørt av Ordren av 5. februar 2003, som indikerte midlertidige tiltak, og at ingen gjennomgang og revurdering av overbevisning og setning hadde blitt gjennomført i disse tilfellene. Retten mente At Det derfor var For Usa å finne et passende middel som hadde karakter av gjennomgang og revurdering i henhold til kriteriene angitt i Dommen.

denne oversikten er kun gitt til informasjon og innebærer på ingen måte Domstolens ansvar.